Det er litt deilig å sitte i et mykt sete og se kilometerene suse forbi uten å ha 30 kg på ryggen. Samtidig er det også litt kjedelig! I tre måneder har jeg hele tiden måtte ta valg som gikk direkte på min egen sikkerhet. Jeg bestemte meg tidlig å gå hele turen uten noen form for nød eller satelitt varsling. Skred, kulde, dårlig is og sikt må man da bare unngå eller finne en løsning på.
Kulda lærte man kjapt å forholde seg seriøst til etter å ha forfrosset et par tær..
Skred så jeg lite av og utløste aldri noen selv. Mye at æren for dette skal våre turistforeninger ha, som med lang erfaring anbefaler sikre ruter.
Dårlig is var heller ikke det store problemet på grunn av den strenge kulden. Såklart større bekker, elver, trange sund, inn og utos er bestandig usikre og må behandles med respekt!
Flatt lys eller white-out var derimot noe jeg undervurderte. Jeg hadde tre situasjoner underveis hvor jeg i ettertid kan si at jeg hadde flaks som ikke fikk ødelagt utstyr eller meg selv. Det å falle ned små skavler man ikke ser går vanligvis greit. De små er ofte avrundet i bunn og man blir bare utrolig overrasket. De store skavlene derimot har ofte overheng som brister i det man faller. For å unngå dette har man tre valg: Stole på sin egen flaks. Gå sammen med andre eller vente i hytte/telt til forholdene bedrer seg. Det å vente er lett å si, men vanskelig å gjennomføre! Ville nok ha tatt noen flere dager uten skigåing med den erfaringen jeg nå har fått, hvis jeg skulle tatt turen på nytt. Så moralen må være at det gjelder å ha litt flaks før erfaringen er på plass!
Vil legge ut bilder og mer tekst i løpet at uken, så kom innom siden nå og da! Artig å vite at Jamal fra Kuala Lumpur i sør, til familie, nye og gamle venner og kollegaer i nord har fulgt med!
Takk for at dere var med på turen! Anders
